REHABILITERING

Ankom Moss i gr, for ett treukers intensiv rehabiliterings opphold. Unicare Jely blir mitt nye hjem disse ukene. Omgivelsene ser flotte ut, med sj og strand like i nrheten, i tillegg til flere fine turlper. 

Mitt nye hjem p stlandet for noen uker

 

Fikk litt omvisning i gr p bygget, og vi nye ble vist hvor vi skulle mte i dag for frste time til lege.

Jeg virret selvsagt rundt i feil etasje i dag , og satt meg utenfor feil kontor for vente (meeget vanlig til vre meg!). Ble forklart hvilken etasje jeg skulle i, men endte opp i feil fly. Men til og med jeg, med min retningssans finner frem til slutt (bare jeg spr nok antall personer, vell merke)

Har s langt i dag bare vrt hos lege for samtale, og vrt p "Vekt-kontroll". Flte meg litt snn som de der i "The biggest loser" . En mega stor vekt, som kunne hatt plass til en hel familie (!!), sto midt inni rommet. N er jo ikke akkurat jeg overvektig eller noe, men flelsen av at en person som str skal mle deg etter vekten din, fikk meg litt snn sm nervs, som om jeg skulle best en test eller noe.

  Om en stund str fysioterapeuten for tur p listen min. Spennende se hvilket opplegg jeg fr, spesielt med tanke p at det ikke bare er den ene tingen som feiler meg. Jeg havner nok p Kreft- gruppen, men hper likevel p litt fokus og utfordringer p andre omrder. Det er mange mennesker her med ulike utfordringer og diagnoser. Det er lett sette andre mennesker litt i "bs" nr man bare ser p de, men jeg vet jo av erfaring at det er veldig mye som er skjult og som ikke vises utenp. Jeg er vant til hre kommentarer som "ja men du ser jo s frisk og oppegende ut", jeg skal innrmme jeg tenker av og til det samme om andre, spesielt p plasser som dette. Sitter man ikke i rullestol eller gr med krykker, eller er helt blek og skallet s tar vi liksom forgitt at folk er "oppegende". 

Det finnes s utrolig mange skjebner der ute, her blir man minnet p det litt mer en man blir til vanlig.

Av og til forstr jeg ikke hvordan folk klarer henge sammen eller klarer g videre med sine problemer. Under en fdsel snakkes det om denne urkraften som vi har i oss som settes i verk, krefter vi ikke visste vi hadde til takle ekstreme smerter. Men jeg tror mange mennesker ogs finner denne kraften frem flere ganger i livet, i flere sammenhenger. Man opplever en skade, sykdom eller sorg, som man overhode ikke klarer tanken p komme gjennom, men p ett slags vis s m man bare. Det som ikke dreper deg, gjr deg sterkere sies det. I veldig mange situasjoner tror jeg det stemmer. De fleste av de verste tingene orker jeg ikke tanken p ha mttet g gjennom en gang til, men m man s m man.

I tillegg til trening skal vi ogs i samtale grupper, spent p disse ogs. Jeg har stort sett fokus p se positivt p ting og se fremover, s ripe opp i opplevelser vil nok ogs koste litt ekstra av energi. Jeg vil f innblikk i andre menneskes skjebner, og kjenner jeg meg selv rett s knytter jeg meg til disse menneskene. Det er veldig fint og godt p mange omrder ha kontakt med, og lre kjenne mennesker som har litt den samme skjebne og utfordringer som meg, men det har ogs vrt veldig tft til tider. Man blir glad i disse menneskene og knytter seg til de, spesielt nr man bor og gjr det meste sammen over noen uker.

I mitt tilfelle, s har jeg i lpet av disse syv rene vrt i denne situasjonen fr, med gruppereise med "Ung kreft" og tur til Montebellosenteret. Alt for mange av disse fantastiske flotte menneskene jeg har mtt, og lrt kjenne gjennom disse oppholda har gtt bort i etterkant. Alt for unge, og totalt meningslst!! Det er veldig tft i disse situasjonene leve med samme diagnose, og prve fortsette vre optimist videre i disse sammenhengene. Men jeg m jo bare, jeg kan ikke bure meg inne heller for ikke mte folk av fare for dette. Jeg har lrt mye av de jeg har truffet, delt erfaringer og sitter takknemlig igjen for ha ftt mtt de, ogs etter deres bortgang.

Jeg hper uansett p noen utfordrende, spennende og motiverende uker videre. Timeplanen min skal bli spennende se, trening ett par ganger for dagen er liksom ikke hverdagskost for meg vanligvis, hehe. Forelpig motivert og har troen p dette. Lunger og rygg skal vre sterkere etter dette er mlet, og ett puff til fortsette p egenhnd.

nsker alle en fin dag videre, og tusen takk for alle de herlige tilbakemeldingene jeg fr :)

P SYKEHUSET IGJEN

Da var det ny runde med tapping av vske p lungen. Denne gangen klarte jeg meg i nesten fem uker uten tappe, det er ny rekord. Har ftt noe vanndrivende som jeg har prvd en stund, men legen hadde lite tro p at det ville hjelpe p redusere vskemengden i lungen. Denne gangen virker det som det gikk i min favr, s glad for det!

Det er mange timer vente snne dager..

Det er tungt g kjenne p at jeg blir mer og mer andpusten, jeg bruker dryge det i lengste laget, men jeg kan jo ikke vente for lenge heller..

Kom inn kl 9 i dag, men ble ikke tappet fr i 16 tida. Tar tid vente p blodprver og at alt skal bli klart, og komme innp rntgen, der tappingen foregr. Den strste utfordringen er faste fra dagen fr, det er det jeg sliter mest med. 

S nr jeg fr mat nr drenet er kommet p plass, s spiser jeg som om jeg aldri har sett mat fr. Jeg tror jeg hadde spist Alt jeg ble servert! 

 

 

De som klager p sykehusmaten, har ikke fastet lenge nok, Hehe.

 

Tappingen gikk greit, men jeg blir av og til veldig svimmel og kan forsvinne noen sekunder. Det er nok stor pkjenning for kroppen, i tillegg til at det er psykisk pkjenning vite hva de gjr. Skulle tro det ble bedre etterhvert, men jeg blir egentlig bare mer engstelig. Det er ekkelt tanke vite at legen kutter i meg, og drar ett rr gjennom ribbeina og inn i lungen!

ligger n med drenet lukket en time, fordi  nr det har fylt seg en liter vske, m jeg ha en times pause for at lungen ikke skal kollapse. Det gjr vondt denne prosessen, men jeg lrer meg fort leve med smerten. 

Drenet m vre inni noen timer..

 

Om to dager reiser jeg til Moss, Unicare Jely. Der skal jeg p rehabilitering. Har ventet lenge p det oppholdet. Opplegget gr i trening, forhpentlig f litt bedre lungekapasitet og styrke ryggen litt. Det gr i gruppetrening og individuell trening, i tillegg til samtaler i grupper.

Er veldig spent p dette oppholdet. Alltid litt skummelt komme til ny plass alene og ikke helt vite hva som venter meg. Men jeg skal nok klare det ogs, blir forhpentlig kjent med nye kjekke mennesker. Har vrt p noe lignende fr etter scoliose operasjonen, det gikk veldig fint, og jeg traff mange herlige og spennende mennesker. 

S jeg har spennende uker i vente, og spent p om kroppen min er sterk nok til klare gjennomfre det!

 

SNARVEIEN

 

Vi har nettopp vrt p ferie p Sunnmre, som var ett must i r, siden det var to r siden sist.

Jeg er fdt der, og levde mine frste r i en nydelig bygd som heter Valldal. Har stor slekt der, s dagsplanene var relativt fullpakket. Denne gangen fant vi ut at det ogs var veldig lurt og kjekt presse inn en to dagers tur til Molde

. Det tar rundt ti timer kjre fra Stord til Valldal, s to av dagene gr vekk i bare reising. Nr man da bare skal bruke en uke til sammen, s har man en liten utfordring for rekke over alt og alle.

Turen til Molde tar om lag halvannen time, eller ett par timer, siden man kan kjre to veier. Ene veien er  over Trollstigen som man kommer til viss man kjrer oppover dalen til toppen av Valldal, da ser man ett fantastisk fjellandskap, med en smal bratt svingete vei som gr ned hele fjellet. Det er lett forst hvorfor turister fra hele verden kommer dit hver r, er ett ganske imponerende syn. Vi kjrte motsatt vei, og skulle kjre Trollstigen tilbake til Valldal etter to dager i Molde.

Min mor, som hadde hrt det var kommet en ny vei over ei flott bru, psto dette var en snarvei. Dette ville gjre veien til Trollstigen kortere. Siden vi hadde de to jentene mine i baksetet, som blir bilsyk bare du nevner ordet bil, s virket dette som en strlende ide.

Vi kjrte over denne flotte broen, men fikk sjokk over hvor mye det kostet i bompenger. Ja, ja, bare turen blir kortere, s var det verdt mente vi. S kom det enda en bom, nesten like dyr. Da vi passerte skilt nummer tre der de jammen meg skulle ha betalt en tredje gang p en halv time, var vi like sjokket begge to (Sunnmringer eller ikke, det er mange!). Men i stede for oppkast i hele bilen var det vell verdt det. Vi kjrte litt til, s sier mamma ; "har ikke vi vrt her fr?"

Denne snarveien var ingen snarvei, vi hadde kjrt i sirkel, var tilbake til utgangspunktet og hadde brukt store summer p tre bommer. Det kommer klagende fra baksetet "er vi snart fremme, jeg er kvalm".

Jeg tror vi lo resten av turen hjem, mer eller mindre oppgitt! Det ble ikke kjrt om Trollstigen den dagen, vi kjrte den samme veien tilbake til Valldal, for unng flere "snarveier" og bommer.

 

Vi var i tradisjonens tro likevel en tur p toppen av Trollstigen en annen dag


Isabell og Alicia ved Trollstigen 

 

Norsk natur p sitt beste

Som sagt er slekten stor, mange tanter og onkler, sskenbarn og nye verdensborgere etter de. Er det noe vi sunnmringer er glade i, s er det kaker (!!!) og mat. Det gr ikke an reise dit og samtidig komme hjem igjen en uke etter med klr som passer! Alt av sommerklr som var pakket, og alt for store nr jeg reiste, er n krympet og kan muuuligens brukes til neste r. Den mest omtalte setningen man hrer en snn uke er; "Du m spise!!!" Det er ikke det at jeg, eller noen av de andre ikke spiser, men det er liksom en kommentar som man lrer ganske fort flge.

Valldal er frst og fremst kjent for jordbr, verdens beste... Jeg lover!!!!!! En uke der, og C-vitamin lageret er fylt opp resten av ret ;)

Vi beskte klatre-parken i Valldal ene dage og  var p bowling, m bevege litt p seg mellom all maten ;) Er det noe sunnmringer og min familie kan, s er det fle seg verdsatt og velkommen. Vi har kost oss veldig med den store slekten vr, store og sm. Drar alltid litt vemodig hjemover igjen, uken gr alt for fort, og hver gang sier vi det samme; " neste gang trenger vi lenger tid".

















































































































































































































































 

 

Dommen

Jeg kan ikke bruke en annen beskrivelse p f en slik beskjed, enn f en dom! Alt endrer seg etter dette, det livet jeg trodde jeg hadde i vente, rives hardt og brutalt vekk i lpet av f sekunder. Den klumpen som dukker opp i magen, den kom for bli... Lenge!!

 

Hvordan skal man reagere p denne beskjeden, den dommen jeg nettopp har ftt gjennom en telefonsamtale? Jeg hper i det lengste at det er en drlig spk, at han har ringt feil person, eller at jeg skal vkne fra ett mareritt! Men det er ikke snn det er, dette er virkeligheten. Jeg str p badet og ser ut av vinduet. Tankene raser, hva gjr jeg n? Hvem ringer jeg frst? 

 

De to minste barna ler av noe storebror finner p inne fra stuen, lykkelig uvitende om alt vi har i vente. Det knytter seg hardere i magen. De rareste tankene begynner komme frem, jeg tror jeg prver flykte fra det hele. Men jeg m ta meg sammen, finne ut av neste steg. Min mann var p jobb i Russland, to dgns reise med fly vekke. Jeg ringte han. Husker ikke stort av samtalen, men han mtte komme hjem.

 

Legen hadde personlig kjrt til Haukeland med papirene han hadde av sine funn, "ville ikke vente en ekstra dag med postgang". Veldig snilt av han, men ogs ett skremmende tegn. Jeg er jo ikke dummere enn at jeg forstr at dette ikke er normalt! S ringer jeg mamma. Tankene raser videre gjennom hodet mitt. Hvordan skal jeg fortelle henne dette? Hun er da selv bare 51 r, og hadde vrt i yngste laget for bli syk selv. Jeg er barnet hennes, voksen eller ikke!  Jeg har riktignok vrt mye syk og snn i barndommen, hun har vrt bekymret mer enn en gang p grunn av meg, og n skal jeg fortelle henne dette?! Jeg husker heller ikke mye av vr samtale, men jeg husker trene som rant, at jeg hadde mest lyst krype opp i fanget hennes som ett lite barn. Men jeg mtte ta meg sammen, jeg var selv mor n, og skulle pfre mine egne barn en stor smerte. Tanken p dette spiste meg opp innvendig.

 

Kom jeg til d? Hva ville skje n? Hvorfor hadde jeg trodd p legen som ikke tok meg p alvor ett r tidligere, det kunne umulig vre bra ha gtt med det s lenge!? Jeg mtte ta meg sammen og g inn til ungene som var inne i stuen med svigermor. Barn er ikke dumme, uansett hvor sm de er. Blikket til min mellomste jente, p snart fire r, mrknet nr hun s meg. To store brune uskyldige yner, lette etter svar. Pokerfjeset jeg trodde jeg hadde var gjennomskuet, hvordan i alle dager forteller jeg barna dette, som vil pfre de en bunnls sorg??! 

 

TOTALT HJELPELS

I situasjoner der man er syk eller skadet tilbringer de fleste av oss en del tid p sykehus. Jeg har tilbrakt de siste 12 rene inn og ut av sykehus. Jeg ble fdt med skoliose; som betyr at man har en sideveis skjevhet i ryggsylen. Ryggraden min ser mer eller mindre ut som en S. Jeg vet det er medfdt fordi det ble oppdaget p en helsekontroll da jeg var syv r. Men siden helsesster ikke sendte noen beskjed hjem eller henviste videre, ble det ikke sett p igjen fr helsessteren p ungdomsskolen s det i sine papirer. Jeg var da ferdig vokse, s prve rette det ut ved bruk av korsett var ikke mulig lenger. Jeg ble derfor sendt videre for rntgen. Ryggen var da 32 grader skjev (en vanlig rygg er jo 90 grader). Legene hpet at jeg ikke ble skjevere siden jeg hadde sluttet vokse, men jeg ble likevel sendt for sjekk annen hvert r til Haukeland. For hver gang ble gradene litt etter litt strre. 

 

Nr jeg var 26 r, var ryggen min blitt 45 grader skjev, og legene mente jeg bare ville bli vrre med rene. Jeg var da plaget med litt smerter og ble fort sliten i ryggen. Avgjrelsen ble da tatt, ryggen skulle avstives. Dette var i 2006. Hadde jeg visst da hva alt det innebar, hadde jeg nok valgt leve med skjev rygg, og prvd holde den grei nok lengst mulig med trening. Fr ryggen avstives, knekkes bena i ryggen og ribbeina opp, blir rotert og bygget opp igjen s den blir rettere.  Deretter blir to titanstenger og skrudd fast p hver side av ryggsylen. S etter at ett stort legeteam hadde ommblert p meg i rundt ti timer, s vknet jeg opp og var totalt  (!!!) hjelpels! Absolutt alt trang jeg hjelp til. Smerten er en ting, men ikke kunne rre seg, og flelsen av totalt hjelpelshet var jeg ikke forberedt p. Om nettene kom sykepleierne inn snudde meg annenhver time. Ligger du ikke greit da, s er det to timer til neste gang de legger deg i ny stilling. Jeg var nok en av de pasientene som ikke ville mase, s da ble det snn. Ene natten hadde sykepleieren glemt klikke p knappen p veggen for f hjelp, s de smertestillende jeg trengte der og da, var lange timer vente p. Sakte men sikkert fikk jeg trent armene s jeg kunne bevege meg mer, s etter ca tre mneder klarte jeg endel selv. 

 

Jeg har ofte tenkt p de menneskene som havner i snne situasjoner, der man plutselig blir helt hjelpels og er avhengig av hjelp til alt, men som m leve med det resten av livet. Jeg beundrer pgangsmotet mange viser, og mten de klarer leve med det videre p! Jeg visste jo at det vrste bare var for en periode for min del, men slet skikkelig med  takle det uansett. Jeg skulle leve med titanstengene og skruene inni kroppen resten av livet. De ville bli en del av meg som jeg ikke ville merke stort av, mente legene. Jeg var jo avstivet, s rotere ryggen og snt var jo uaktuelt, men stort flere problem skulle jeg ikke f. Meeen, etter fem r med kronisk betennelse i ryggen fordi skruene gnagde inni der, ble de da tatt ut igjen. Da var det same story enda en gang. Heldigvis ikke like omfattende, siden alle bena ikke ble knekt opp igjen, men alt av titan var jo inngrodd i bena... Dette var i januar 2011.

 

Jeg begynte opptreningen etter operasjonen raskt etterp. Ryggen var rett, alt av titan var fjernet og ting skulle endelig ordne seg. Jeg trente hardt i fem mneder, og flte meg mye sterkere og bedre. Endelig skulle jeg begynne jobbe igjen etter den siste operasjonen. Vi var kommet til juni og jeg hadde ftt tilbud om en ny jobb som jeg gledet meg veldig til. Jeg skulle bare inn til intervju samme uken, og var mega spent. To dager fr jobbintervjuet fikk jeg telefon fra legen; "Prvene dine viste dessverre at du har kreft, det ser ikke s bra ut!"

DET SISTE RET

I de siste par rene har mye endret seg. Jeg fr ofte sprsml om jeg er frisk, siden jeg "ser frisk ut". Svaret er nei, jeg kan ikke bli frisk, men jeg kan leve (lengst mulig) med kreften.

 

Siden sret grodde og kreften minket i strrelse etter at jeg startet med Kadcyla, begynte jeg gradvis trappe ned p smertestillende. Jeg har tidligere gtt p veldig (!!!) hye doser med blant annet Oxycontin, og Metadon. Til tross for gradvis nedtrapping, var abstinensene ekstreme. Den siste tabletten tok jeg i februar i fjor, og abstinensene varte i to mneder. Jeg har ekstremt hy smerteterskel, men flelsen man fr i kroppen av abstinenser klarer jeg ikke beskrive med ord. Jeg fder heller ti barn etter hverandre, enn g gjennom det igjen for si det snn. Men jeg klarte det, og er veldig stolt av det!

 

 

I desember 2016 tok jeg ny CT, som jeg gjr hver tredje mned. Siden jeg da hadde tatt 69 cellegifter av Kadcyla, mente legen som jeg har p Haukeland at jeg mtte ha en pause fra cellegift i minimum tre mnd. Cellegiften jeg tok, og de tidligere, gr hardt utover leveren som srt trengte en pause. Jeg var vant til ta cellegift hver 3.uke, s tanken p g tre mnd uten, gav meg ganske panikkflelse. Siden kreften min er s aggressiv, var det mye som kunne skje p tre mneder. I Mars 2017 var det klart for ny CT, og jeg var veldig nervs for hvordan det hadde utviklet seg. Da kom sjokket. Det hadde vrt absolutt ingen aktivitet. Svulstene var der enn, men de hadde sttt bom stille. Legene kan ikke forklare hvorfor, da dette i teorien ikke engang skulle vre mulig med min type. Jeg har tatt CT hver 3 mnd etterp, senest i slutten av mai, og det er enn ingen aktivitet! Dette er jo fantastisk, men hvorfor det har skjedd vet vi ikke. Det er mange antagelser og spekulasjoner, bde for hvordan det har stoppet opp, og hvorfor jeg, og andre, i utgangspunktet har blitt syk. Man skal vre forsiktig med pst hva man blir syk av, og hvorfor. Jeg har mine egne synspunkt og teorier rundt dette. Det kommer jeg til skrive mer om det en dag; hva jeg tror pvirket meg.

 

Nr man tilfrer kroppen s mange cellegifter, harde medisiner, sterk strling og mye annet, sier det seg selv at det ogs skader kroppen.

Frst og fremst blir jeg veldig fort sliten. Andre "sm problemer" jeg har hatt det siste ret, er at jeg fikk pvist HPV viruset, og mtte fjerne en del av livmortappen. Inngrepet ble vellykket, men av en eller annen grunn har det sltt ut igjen. HPV er viruset tenringsjenter fr vaksine mot, da dette viruset kan utvikle seg til kreft i livmorhalsen. S n er jeg ofte, senest i dag, hos gynekologen i tillegg (Jippi!).

Jeg tok ogs et navlebrokk inngrep dette ret, men det ble selvsagt ikke like vellykket (typisk min flaks). Disse tingene er ikke store greier, men frer til mye ekstra. Jeg blir ndt vre mye i ro, og kan ikke lfte ting osv p seks uker. Ikke helt optimalt for en kropp som heller trenger bygge seg opp. En annen konsekvens av behandlingen er magesr og tre sm blodpropper i spiserret,

i tillegg til at venesystemet i magen ikke vil fungere skikkelig pga leveren. Med dette er jeg enn under utredning. Jeg tok nylig gastroskopi (svelget slangen), og nye runder med diverse tester skal tas p Haukeland.

 

Det hardeste er at siden kreftcellene mine tydeligvis har ftt for lite gjre p, har de startet produsere vske i lungene mine i stedet. Tappingen av lungene ble utsatt i det lengste laget, da dette trigger lungene til produsere mer- og oftere vske s fort man begynner tappe. I februar kunne jeg ikke vente lenger, da den ene lungen inneholdt hele to liter vske, s det ble en smule hardt puste! Jeg skal opp tappe lungen for 8. gang n denne uken. Jeg fr heldigvis gjort dette p lokalsykehuset. Det har vrt en hard prosess f dette til bli en rutine, for ting tar tid!

1) Inn ta blodprver, og mle de vanlige tingene slik som sjekke blodtrykket og lytte p lungene.

2) Rntgen for se hvor mye vske det er snakk om.

3) Deretter komme til hos legen som tar ultralyd for s tappe meg.

Legen bedver meg da p ryggen, og frer et rr gjennom ribbena og inn i lungesekken. Vsken starter da renne inn i en pose. Tappingen m ikke skje for fort, for da kan lungen kollapse. I begynnelsen mtte jeg overnatte med dette i ryggen. Det er jeg glad jeg slipper n, for det gjr vondt ved hvert ndedrag nr drenet ligger inni lungen, s du kan tenke deg hvor vondt det er ligge p det og med det over natten! Det er utrolig hva man venner seg til, til slutt. Hpet er f inn en propp s jeg slipper inn tappe p sykehuset, men kan gjre det hjemme. Sist gang tok legene prve av vsken i lungen. Hvis denne vsken blir "godkjent", s blir proppen forhpentligvis neste etappe til hsten. Det er begrenset hvor mange ganger legen kan stikke inn slangen p samme plass, da det lager seg arr som gjr det vanskelig stikke den inn og f den ut igjen.

 

S dette er litt av min hverdag for tiden, nr det kommer til sykdom. Livet mitt handler jo stort sett om andre- og mye kjekkere ting, slik som barna mine. De vokser og har det veldig fint. De har hatt en hard start p livet; de to minste husker ikke meg da jeg var frisk, men jeg tror ikke de har tatt store skader av det. De takler ting p en beundringsverdig mte, og har hver sine egne spennende personligheter som jeg hper jeg fr oppleve i mange r til!

 

BEGYNNELSEN P FORTSETTELSEN

Jeg har valgt starte denne bloggen som skal erstatte min FB side "Marita trenger din sttte i kampen mot kreften".
Jeg kommer til komme med litt tilbakeblikk, men det vil frst og fremst vre nylige oppdateringer og veien videre som vil vre i fokus. 


Jeg valgte vre pen etter at jeg fikk min diagnose for 7 r siden.
Diagnosen min var brystkreft som ogs hadde utviklet seg til hudkreft. Jeg hadde vrt hos legen ett r i forveien, uten at han mente noe var galt.
Siden jeg da hadde min minste datter p 6 mnd, mente han melkekjertler var rsaken til klumpen og smerten i brystet.
Da jeg ret etter fikk diagnosen mlte den hele 14x14 cm (!!!) og vokste i rekordfart.
Dette ble starten p ett nytt og hardt liv, der kampen for overleve var vanskelig. 

 

Jeg har hatt rundt 200 cellegifter, med tte ulike typer bak meg.
De syv frste typene sluttet alle virke etter kort tid. Jeg har ogs hatt fire perioder med strling, der den frste endte med stygg forbrenning.
Dette resulterte i at jeg mtte i full narkose og ta sr-stell to ganger i uken i ett r. Da hadde jeg ca 2 mm igjen fra sret og inn til hjertet.
Jeg fikk intravenst antibiotika hver dag, for at ikke hjertet skulle bli infisert.
Dette medfrte mye smerte og bare problematikken med tilpassing av smertestillende er vell nok til skrive en hel bok om.

 

Etter ca ett r fikk jeg den harde dommen; jeg hadde spredning til lunge og kunne ikke bli frisk igjen.
Nr man svidt har bikket 30 r og har sm barn, er dette en svrt hard beskjed f!
Jeg hadde to dtre og en snn, p ett, fire og tolv r nr jeg fikk diagnosen. 



Jeg fikk til slutt, etter ca fire r en cellegift som faktisk funket.
Denne cellegiften; Kadcyla, var jeg en av f i landet som var s heldig fikk prve.
Kuren var mye omtalt i media og jeg stod frem i nyhetene angende den,
i kontrast med en annen ung kvinne som ikke fikk denne cellegiften, og som dessverre dde. 

 

Mye endret seg for meg etter dette. Sret begynte gro, noe legene trodde var umulig.
Jeg hadde en utrolig dyktig sr-spesialist som spilte en utrolig viktig rolle her, p vrt lokale sykehus.
Sakte men sikkert ble jeg bedre.
Cellegiften jeg n tok, gikk bare p kreftceller og ikke p vanlige celler,
s jeg flte meg mye bedre i tillegg til at jeg s friskere ut.

 

Kampen har vrt lang og hard.
Uten hele min fantastiske familie og mine uvurderlige venner hadde jeg aldri klart dette!
Helsepersonellet p Stord og Haukeland kan jeg ikke rose nok, for de er engler p jord. uten tvil!
Jeg har ogs hatt mange som har brydd seg og fulgt meg p denne lange veien,
og jeg er evig takknemlig for hver eneste!

 

Dette er begynnelsen p min fortsettelse. Takk for at du flger meg p Maritas reise!